Zeinodin Caravanserai

Zeinodin er som en orientalsk eventyrborg i ørkenen

Zein-o-din at night, Iran.
Zeinodin sent på kvelden, Iran.

Solen hadde gått ned bak de snødekte fjellene i vest og i øst har en lignende fjellkjede fått skumringstimens blå farge og vil snart forsvinne i mørket her ute i kanten av de store Iranske ørkenslettene.

Jeg står på taket av Zeinodin, den runde bygningen som ligger alene langt ute på slettene i nærheten av en liten by med navnet Kermanhah omtrent midt i Iran. Bygningen er bygget som en festning og har fungert som herberge i 400 år. Det er magisk å stå slik helt alene mens mørket siger innover sletten til det til slutt er totalt mørke og bare lysene fra trafikken på Silkeveien som bukter seg som en orm gjennom ørkenen gjør at jeg likevel kan skimte landskapet rundt meg. Over meg lyser stjernehimmelen stadig sterkere. Vinden blåser sterkt og kaldt her ute i februar og tankene mine går til alle historiene om Silkeveien, om Marko Polo, Alexander den store og Djengis Kahn. I dag er det trailere som er herrer over Silkeveien og i natt er det trafikken fra øst mot vest som setter fantasien min i sving. Her på taket av Zein-o-din Caravanserai blir fantasi til virkelighet.

Jeg lar tankene vandre. Hvordan ville det vært her i juli eller august med 45 grader + og gjerne med Pink Floyds Dark Side of the Moon på øret, høyt! Men det er bare vindens lyder som når meg her på taket av Zeinodin.

Den nå 400 år gamle Zeinodin Caravanserai ble bygd av Shah Abbas, 2 dagers kameltur syd for byen Yazd. Den er bygd i 2 etasjer og materialet er soltørket leire formet som murstein og pusset med halm og leire. Fra den sirkelrunde åpningen midt i konstruksjonen kjenner jeg duften av mat og nystekte nanbrød, kjøkkenet blir raskt lokalisert. Snart er det middag, men fortsatt er det den endeløse silkeormen som kryper over slettene, som tar all min oppmerksomhet. Hvordan var det å krysse disse ensomme og uendelige slettene med kamel og til fots for hundrevis av år siden? På vei til og fra Kina, gjennom land som Afganistan, Pakistan og gjennom alle disse ørkenene og over fjellkjedene, 30-40 km om dagen i steikende sol over sletter uten skygge og vann? På vinteren må kulden ha vært en utfordring, det kan jeg si sikkert for jeg står her og fryser selv om jeg er kledd i min moderne, dunfylte vinterfrakk. Hvor gale eller modige var ikke disse eventyrere som bega seg ut på en slik tur hvor de ikke ante hva som møtte dem av kriger, røvere, tørke, snø og andre farer.

Leireveggene på Zein-o-din Caravanserai, Iran.
Leireveggene på Zein-o-din Caravanserai, Iran.

 

Tidlig morgen ved Zein-o-din Caravanserai, Iran.
Tidlig morgen ved Zein-o-din Caravanserai, Iran.

 

Det innvendige gårdsrommet i Zein-o-din, Iran.
Det innvendige gårdsrommet i Zein-o-din, Iran.

En caravanserai er et enkelt hotell eller herberge, men også en festning til beskyttelse for karavanene som beveget seg rundt i det gamle Persiske riket. For 400 år siden ga Shah Abbas ordre om å bygge 999 slike festninger/ caravanseraier rundt omkring i riket. De aller fleste var rektangulære, men to av dem ble konstruert som runde festninger. Den ene er i dag bare en ruin, men den andre er Zeinodin hvor vi er nå og skal tilbringe natten før vi fortsetter til Yazd. Zeinodin er en vakker gyllenbrun konstruksjon med 5 halvmåneformede vakttårn som gjør det mulig å beskytte muren hele veien rundt. Inngangen er en kraftig port i tre, ikke spesielt høy og vid, men stor nok til at karavanene kunne få inn sine verdifulle varer. Noen steder var det også plass nok til at kamelene kunne bli med inn.

neste inngang til Zein-o-din caravanserai, Iran.
Eneste inngang til Zein-o-din caravanserai, Iran.

Å vandre inn porten til Zeinodin er som å komme inn i en eventyrverden, jeg innbiller meg at i slike omgivelser kunne eventyrene fra 1000 og 1 natt finne sted. Rett innenfor muren går det lange, smale rom, både til høyre og venstre, som følger yttermuren med sin buede form. Dette fungerer som lange sovesaler hvor det er bygd opphøyde plattformer med enten enkle trevegger på 3 sider eller med tunge tekstiler som gir deg litt privatliv. Gulvet på plattformen er dekket med tykke, persiske tepper og på dem tynne madrasser og sengetepper. Innsiden av yttermuren danner den fjerde veggen og er også dekket med persiske tepper. Dette er soverom og de ligger her på rekke og rad. Neppe noe for sensitive mennesker som ikke tåler andre menneskers lyder, men vi sov som alltid helt utmerket.

Soveavdelingen omkranser en sirkelrund plass med en opphøyd rund plattform i midten. Her ble karavanenes verdisaker oppbevart om natten. Her er det åpent i taket og i mørket kan du sitte og se opp mot stjernehimmelen.

Zeinodin er drevet av en storfamilie av stammen Baluchi og vi fikk en følelse av dagliglivet når deres barn lekte sammen med noen av turistenes barn i den store, åpne plassen midt i bygningen. Baluchi stammen kom inn i Iran rundt 1100 tallet mens Mongolene hersket. Området fikk navnet Baluchistan. De har sitt eget språk som tilhører den Indo-Europeiske språkgruppen. Stammen kler seg fortsatt stort sett i sine tradisjonelle antrekk. Kvinnene bruker klær dekorert med broderier helt ulike andre steder i Iran. På hodet har de et sjal som kalles Sarig.

Middagen ble servert i et deilig, stort rom som kunne minne litt om en hule. Maten var bufe, ujålete, enkel og meget velsmakende. Som overalt i Iran er drikke til maten begrenset til te, kaffe, vann, mineralvann og alkoholfritt øl, gjerne med sitronsmak.

For min del kunne gjerne oppholdet her ha vart i lenger enn vår ettermiddag, natt og morgen. Dersom vi hadde vært her flere netter kunne vi ha gått noen timers tur utover slettene, kanskje helt bort til den nærmeste fjellkjeden? Rett og slett ut i det store intet! Men det må bli en annen tur. På Zeinodin kan du også få en forelesning om stjernehimmelen av en lokal astrolog for noen få dollar. Vi valgte dette bort på grunn av sterk, iskald vind, men kanskje neste gang?

Etter 3 års renovasjon framstår Zeinodin caravanserai med all sin prakt som et romantisk og eventyraktig overnattingssted i ørkenen. Men Zeinodin Caravanserai er ikke et vanlig hotell og bør ikke sammenlignes med det når det gjelder standard. Å overnatte her er en opplevelse i seg selv og noe du ikke vil glemme. Bad og toaletter er felles, men helt moderne og gullende rene. Maten er nydelig og stemningen ubeskrivelig. Det er et populært sted og du må regne med å bestille plass i god tid. I 2006 fikk de pris for best renoverte bygning av Unesco. Restaureringen er gjort med nennsom hånd og etter alle kunstens regler med innredning fra Safavid perioden.

Sar Yazd festning:

_MG_0275
Sar Yazd festning, Iran.

Ikke langt fra Zeinodin ligger Sar Yazd festning litt utenfor landsbyen med samme navn. Det er et stort festningsverk bygget av soltørket leire med en vollgrav rundt. Det er det eneste 3 etasjes festningsverket som fortsatt består i Yadz provinsen. Fortet er bygget slik at hver etasje har en smal, skjult inngang som gjorde det omtrent umulig for inntrengere å komme seg inn. Det innerste festningsverket dateres 1800 år tilbake i tid. Det ytre festningsverket ble bygget på i Safavid perioden. Hele stedet er omringet av en 5 meter dyp grop/vollgrav med en trebro over. Inne i festningen er mørke ganger overbygget og laget så trange at bare en mann kan passere om gangen.

Da vi kom dit dukket det dessverre ingen opp som kunne låse opp døren og vår guide ble ganske frustrert over at vi ikke kom inn. Stedet er imponerende sett utenfra, men dessverre fikk vi ikke sett det innenfra.

More from Bente Vold Klausen

Marokko påsken 2014

Den store ørkenturen i Marokko! Det nærmer seg avreise til Marokko! Turen...
Read More

1 Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload the CAPTCHA.