Stammefolk i Omodalen, Etiopia

Karo menn poserer med sin imponerende kroppsmaling, Omodalen
Karo menn poserer med sin imponerende kroppsmaling, Omodalen

Et vakkert, rystende og tankevekkende besøk

Hamer, stammefolk i Omodalen:

Heilu fra Hamer stammen i Omodalen
Heilu fra Hamer stammen i Omodalen

En ung Hamer mann har grepet fatt i meg og viser med tydelige håndbevegelser at han er interessert i kameraet mitt. Ved hjelp av guiden vår, Mamaru, får jeg vite at han heter Heilu. Jeg hekter kameraet fra halsen og legger det over Heilus nakke mens jeg viser ham hvordan han skal se inn i søkeren. Heilu ler og griper begeistret kameraet og retter det ut over folkemengden. Men å sette øyet inntil søkeren, det tør han ikke. Jeg prøver å dytte kameraet nærmere øyet hans og vise hvor han skal trykke for å få tatt et bilde. Han trykker i vei gjentatte ganger og smiler opprømt til meg. Bildene blir utydelige, men det spiller visst ingen rolle. Heilu er kjempefornøyd.

Heilu og jeg finner tonen!
Heilu og jeg finner tonen!

Det er jeg også. Jeg har fått noe annet å tenke på og føler at Heilu og jeg på et aller annet vis har en kommunikasjon gående til tross for at Mamaru må hjelpe til litt. Heilu har perlebånd på hodet og perlekjeder med dusker rundt halsen. Han har et stripete tøystykke rundt hoftene og som alle andre menn i Hamer stammen, bærer han på sin lille stol og kombinerte nakkestøtte. En flott ung mann er han.

Vi befinner oss i et tørt elveleie i Omodalen, sørvest i Etiopia. Omodalen regnes som det sted i Afrika hvor det er flest stammefolk som fortsatt lever etter tusenårgamle tradisjoner. Disse tradisjonene innebærer blant annet Mingi, drap på spedbarn, kvinnelig omskjæring, pisking av kvinner, arr-tatoveringer, kroppsmaling og manndomsprøven oksehopp.

Vi har allerede vært her noen timer for å overvære en oksehopp seremoni. Som forberedelse har de kvinnelige medlemmene i familien til den unge mannen som skal hoppe, latt seg piske. Det er dette jeg har problemer med å forholde meg til og jeg har valgt å snu ryggen til piskingen når Heilu tar kontakt.

Bakgrunnen for vår ”ekspedisjon” ned i Omodalen ligger noen år tilbake i tid. Under et besøk i Tyskland kjøpte vi boken ”Kleider der Natur” av den tyske fotografen Hans Silvester. Hans bilder av stammefolkene Mursi og Suri i Omodalen grep oss umiddelbart med sin estetiske skjønnhet. Men lite var vi forberedt på andre sider av disse stammefolkenes tradisjoner.

Gjennom Omodalen bukter Omoelven seg over 600 km fra høyfjellene lenger nord til den ender i Turkanasjøen på grensen til Kenya. Elven er eksistensgrunnlaget for Omodalens stammer. Den nedre delen av Omodalen ble i 1980 satt på Unescos verdensarvliste. Her ble de eldste funn av homo sapiens funnet under utgravinger i perioden 1967 til 1974. Disse funnene er de viktigste vi har for å lære mer om menneskets utvikling.

Vi møter vår unge guide Mamaru og sjåføren Gobe i Addis Abeba en tidlig morgen i desember 2017. Mamaru er selv fra Omodalen og han tror han er 21 år. Han tilhører Bana stammen og var en av få i sin landsby som ble sendt av gårde til skole. I dag driver han sitt eget firma, Mamaru Ethiopian Tours og tar med turister for å besøke stammene i Omodalen. Nå er vi på besøk hos Hamer stammen, en av de største og mest kjente stammene i Omodalen. Hamer stammen består av ca. 50.000 mennesker som bor i spredte landsbyer rundt den lille byen Turmi.

Hos Hamer stammen besøkte vi tidligere på dagen familieoverhodet Averra og snakket med hans to svigerdøtre Modo og Nori. De er begge førstekoner til hans to sønner og det viser de ved å bære et halskjede i metall med en utstående tupp. Under det har de to andre kjeder og ingen av kjedene skal noen gang fjernes.

Begge jentene har smurt rød leire blandet med dyrefett inn i håret og på store deler av kroppen. Rundt livet har de geiteskinn dekorert med kobber- og plastperler. De har rader med metallarmbånd på begge hender. På Modos skuldre ser jeg mønstre med arr-tatoveringer. Dette er vanlig hos mange av stammene i Omodalen.

Vi blir servert kaffe brygget på skallet av kaffebønnene. Det smaker mer som te enn kaffe og serveres i en kalebass krukke. Ved hjelp av lokalguiden Gino prøver jeg å få til en samtale med jentene. Jeg spør hvor mange barn de har og hva slags mat de spiser. Jeg spør også om hva de synes om at vi kommer på besøk. Det blir ikke så mye samtale ut av det, men vi føler oss velkomne og når Per spør hva tegningene på veggen betyr, ler de godt og svarer at det bare er ungene som har skriblet på veggen. Ingen hemmelig symbolsk betydning her!

Hamergutten konsentrerer seg før oksehoppingen
Hamergutten konsentrerer seg før oksehoppingen

Etter besøket hos Averra går vi ned til elveleiet hvor forberedelsen til oksehoppet er i full gang. Lokalguiden Gino, som også er fra Hamer stammen, prøver å forklare hva som foregår. Den unge gutten som skal hoppe er naken. Han er barbert på begge sider av hodet og har bare en hanekam igjen. Rundt brystet har han en tråd av bark, baraza, som skal gi ham beskyttelse og lykke. Før dette er han gnidd inn med sand for å bli renset for sine synder.

Hoppingen, som kalles ukuli, må til for at han skal bli ansett som en voksen mann klar for å bli gift. Lykkes han vil han bli en maza og i 2-3 måneder bare leve på melk, kjøtt og honning sammen med andre maza gutter fra andre landsbyer. Nå er det farens oppgave å finne en kone til ham. I mellomtiden er det hans og andre maza menns oppgave å piske kvinner under oksehopp seremonier i hele området.

En maza er blitt malt før han er klar for oppgaven
En maza er blitt malt før han er klar for oppgaven

Nede i elveleiet er mazaene i gang med piskingen. Kvinnene danser mot dem, blotter ryggen og mottar piskesnerten mens de synger, hopper opp og ned og blåser i sine små messinghorn. Det er da jeg snur ryggen til. Dette ønsker jeg ikke å fotografere. Stemningen er ganske aggressiv og flere av kvinnene blør fra flengene på ryggen. Dino forklarer at de vil bli pisket. ”Det er en del av vår kultur”, sier han, men han ser ikke særlig komfortabel ut han heller. Jeg merker meg at flere av kvinnene gråter på tross av at de skjuler det godt med sang og dans. Etter hvert øker lydnivået, dansingen blir mer intens og jeg syns jeg ser både galskap og panikk i øynene til noen av kvinnene.

Piskingen gir dem tydelige arr på ryggen og dette anses som et symbol på deres kjærlighet til familien og blir dermed et statussymbol. Det er også en måte å sette gutten i gjeld på. Han må i framtiden alltid stille opp for de kvinnelige familiemedlemmene som lot seg piske under hans oksehopp seremoni. Kvinnene skaffer seg en garanti for framtiden.

Hamerkvinnene synger og danser og blir også pisket
Hamerkvinnene synger og danser og blir også pisket

Å være turist i dette skuespillet er problematisk og jeg bestemte der og da at jeg ikke skulle falle for fristelsen til å skjønnmale. Det var ubehagelig å befinne seg i en kikkersituasjon sammen med andre turister som løp ivrige etter piskeren for å få det beste bildet av en blodig rygg. Som kvinne kunne jeg bare ikke se på at mine medsøstre ble behandlet på denne måten. Jeg kunne heller ikke gripe inn, men jeg kunne forklare for våre guider hvorfor både Per og jeg valgte å snu ryggen til. Vi behøver ikke å støtte opp under alle typer kulturelle tradisjoner.

Oksene er på vei!
Oksene er på vei!

Etter hvert kommer mennene med oksene. De går i en støvsky gjennom elveleiet og vi følger alle etter opp til landsbyen. Familiens kvinner danser og synger oppover mot landsbyen og vi andre er tilskuere sammen med landsbyens andre familier. Vel oppe samler familiens menn seg rundt gutten og gir ham velsignelse. Innen kvelden er omme er han forhåpentligvis en mann.

Jeg kan se nervøsiteten hans mens han går rundt blant oksene og samler mot og energi til selve hoppingen. Oksene blir samlet i rekke, han skal hoppe over 8 stykker. Mennene holder et godt tak i hodet og halen på hver okse og så er han klar. Han tar sats og hopper så høyt at han treffer okse nummer to før han raskt løper med lange skritt over hele rekken. Men han skal løpe tilbake også og så må han gjøre det enda en gang til, til sammen 4 ganger. Andre gangen går det nesten galt. Han treffer litt skjevt med den ene foten og mister balansen et lite øyeblikk. Men ikke lenge nok til at han faller. Hadde han falt så hadde det ikke vært farlig, det er bare æren som står på spill her.

Selve hoppingen klarer de fleste å gjennomføre, men det kreves en viss stil. For oksene er det heller ingen fare, de har ingen problemer med å bære en ung gutt i full fart over ryggene sine. Så er han ferdig, han blir tatt i mot av en medhjelper og som bevis på at han har fullført med stil, biter en av maza mennene av barketråden rundt brystet.

De gamle stammetradisjonene er brutale. Livet her er tøft og det er en kamp for å overleve. Hamer stammen praktiserer fortsatt Mingi, drap på spebarn og barn, selv om det er forbudt i henhold til Etiopisk lov. Karo stammen sluttet med Mingi i 2012 etter press fra egne stammemedlemmer. Det er laget en meget bra dokumentarfilm, Omo Child, the river and the bush, om dette og organisasjonen Omo Child jobber for å utrydde denne skikken. Det drepes skremmende mange barn i Omodalen hvert år, noen stipulerer antallet til ca. 300. Det er så mange at noen stammer er i ferd med å utrydde seg selv.

Et barn som blir definert som Mingi vil kaste forbannelse på sin familie og på hele stammen. Barnet må derfor utryddes. Det blir kastet i elven eller forlatt i bushen etter at munnen er fylt med leire. Det er fire typer av Mingi barn; tvillinger, barn født utenfor ekteskap, barn født i ekteskap, men uten tillatelse fra de eldste og barn som får tenner i overkjeven før underkjeven. Groteske grunner og helt ufattelig at mødre og fedre har akseptert dette i generasjoner. Men det er basert på frykt og på lederskapet til de eldste.

Her er noen filmklipp fra oksehopper seremonien: 

<iframe width=»560″ height=»315″ src=»https://www.youtube.com/embed/Que8Kfo1A18?rel=0&amp;showinfo=0″ frameborder=»0″ gesture=»media» allow=»encrypted-media» allowfullscreen></iframe>

Karo stammen:

Karokvinner på kanten av Omo elven i Omodalen
Karokvinner på kanten av Omo elven i Omodalen

Mamaru vil ha oss tidlig opp. ”Det er viktig at vi kommer til Korcho før andre turister”, sier han. Landsbyen Korcho ligger vakkert til på en høyde med utsikt til Omo elven. Her bor noen av Karo folket som tilhører en av Omodalens minste stammer, under 3000 individer. De andre bor i landsbyene Duss og Labuk, alle på østsiden av Omo elven.

Vi ankommer rundt klokka 8.00 etter først å ha kjørt gjennom et vakkert savannelandskap med de høyeste termittuer jeg noen gang har sett. Med en gang vi parkerer bilen, har mange av stammens medlemmer stilt seg opp i perfekte positurer, en drøm for enhver fotograf. De er kunstferdig malt med hvit kalkleire, rød oker og leire iblandet gule mineraler.

Ytterst på kanten med Omoelven som vakkert bakteppe, poserer de med sine Kalashnikover og de er dekket med imponerende kroppsmaling. Fast takst er 5 birr, ca. 2 kroner, for å få lov til å ta et bilde. Pengene er dem vel unt, men situasjonen føles ubehagelig og jeg har problemer med å forholde meg til dette velregisserte tablået. Det ender likevel med at jeg tar en del bilder og Per har lomma full av 5 birr sedler som han deler ut. Kroppsmaling er tradisjon hos Karoene og noe som gjøres daglig uavhengig om det kommer turister eller ikke. Likevel føles hele situasjonen unaturlig og jeg har ikke lenger så lyst til å ta bilder.

Kalashnikover er et statussymbol, men også en nødvendighet for å kunne beskytte både geiteflokker og dem selv. Med jevne mellomrom er Karo stammen i konflikt med sine naboer, spesielt Nyangatom stammen på den andre siden av elven. I Omodalen har det vært lett å få tak i Kalashnikover på grunn av den nære beliggenheten til Sudan og krigshandlingene der.

Vi beveger oss bort fra elvekanten og spaserer rundt i landsbyen sammen med en ung gutt, Logica. Han går på skole og snakker brukbart engelsk. Vi krabber inn den lave døren til en av hyttene og møter en kvinne med mange små barn. Mamaru hjelper meg i gang med en samtale. Hun forteller at hun er eneste kone, har fire barn og hennes ansvar er mat og barn. De fisker i elven og av og til klarer de å fange en krokodille. Men hun liker fisk bedre enn krokodille. Jeg forteller litt om meg selv og vi har en slags kommunikasjon. Jeg føler meg litt bedre her inne i det dunkle lyset i hytta enn ute i den stekende heten hvor maset om å bli fotografert for en 5 birr, surrer rundt deg konstant.

Karo barn spiller mandala. De flytter steiner i groper i sanden.
Karo barn spiller mandala. De flytter steiner i groper i sanden.

Karoene dyrker durra, mais og bønner og de holder geiter. Deres livsgrunnlag er sterkt truet av planene om å demme opp Omoelven enda mer og av økende antall plantasjer like ved. I de seneste år har den etiopiske regjeringen leid ut eller solgt store områder til kinesiske, indiske, malayiske og saudiarabiske investorer for store sukkerrør- og bomullsplantasjer. Like ved landsbyen så vi selv hvordan de holdt på å utvikle en stor bomulls plantasje.

Karo og Hamer stammen har et nært slektskap og snakker nesten samme språk. Tradisjonene er ganske like og begge stammer praktiserer oksehopp seremonier. Men hos Karoene foregår oksehoppet for en stor gruppe gutter og menn med mange års mellomrom, mens den hos Hamer skjer hver gang en gutt nærmer seg gifteklar alder.

 

Banna stammen:

Banna stammen teller rundt 27.000 medlemmer. De var opprinnelig semi nomadiske med sine kvegflokker. I dag er de oftest bofaste og dyrker durra, mais, bønner og bananer samtidig som de har beholdt sine kvegflokker. De driver også honningproduksjon og som mange andre steder i Afrika henger de bikubene i de store akasie trærne. De er nært beslektet med Hamer og Karo stammene.

Vår guide Mamaru er Banna og kommer fra en liten landsby nær byen Keyafer. Vi stoppet i Keyafer for lunsj og får servert nydelig geitekjøtt på tradisjonelt vis. Samtidig blir vi introdusert for noen av hans venner. Keyafer ligger høyt, ca. 1600 m.o.h. og klimaet er behagelig. Vi merker godt forskjell fra lenger ned i dalen og vi nyter den svale brisen og savner ikke den brennende heten nede i lavlandet. Landskapet er vilt vakkert.

Vi er invitert til en Banna familie utenfor byen. Mamaru har avtalt betaling og forsikrer oss om at dette blir spennende og hyggelig. Familiens overhode ønsker oss velkommen sammen med sine to koner. De skal akkurat spise og byr oss på lunsj. Det er maiskolber stekt på bålet. Smaken er nydelig, men jeg har slitt med magetrøbbel noen dager og har nødt til å takke nei. Jeg prøver å forklare hvorfor, men jeg er redd for at jeg blir oppfattet som uhøflig.

Vi blir vist rundt på eiendommen hvor de dyrker, bananer, durra og mais i tillegg til noen kaffebønner og solsikker litt her og der på jordene. Fra solsikkene utvinner de olje. De har også kvegflokker som ungene passer på. Hver kone har sitt eget hus hvor hun bor med sine barn. Også voksne barn med egne koner bor i nærheten og hele storfamilien deler på ressursene.

 

Daasanach stammen:

Daasanach landsby i Omodalen, nær grensen til Kenya
Daasanach landsby i Omodalen, nær grensen til Kenya

Noen dager senere ankommer vi grensebyen Omorate, bare 20 km fra grensen til Kenya, i tidlige morgentimer. Her må vi innom politistasjonen for sjekk av pass og våre personlige opplysninger blir nøyaktig notert ned i et eget skjema. Omorate er en liten, skitten by som preges av mislykkete investeringer i bomullsplantasjer i perioden etter Haile Selassie, under Mengistu regimet.

Men det er tross alt en by med noen butikker, markedsplass og små kafeer hvor man kan kjøpe både Cola, Fanta og mange typer øl. Det er primitivt, men likevel en del av den moderne verden. Vi skal bare forflytte oss 500 meter før vi er noen tusen år tilbake i tid.

Kvinnene fra Daasanach stammen henter vann i Omo elven
Kvinnene fra Daasanach stammen henter vann i Omo elven

Vi tar oss over Omo elven i tradisjonelle kanoer uthulet av en trestokk. Elven flyter ganske fort og er mørkebrun på farge. Langs elven er det yrende liv på begge sider. Barna henter vann i store gule plastkanner samtidig som de sørger for at geitene får drikke. Kvinnene vasker klær og seg selv og noen gutter har funnet ut at det er moro å skli i gjørma og rett ned i elven.

Midt ute på en panneflat ørkenslette ligger Daasanach landsbyen innenfor en innhengning laget av stokker og kvister. Det er tidlig på morgenen og det er allerede brennende hett. Det er bare 300 meter å gå fra elvekanten til landsbyen og vi blir fulgt av møkkete småunger i en hale etter oss.

Innenfor innhegningen ligger hyttene, satt sammen av bølgeblikk og metallplater. Små grupper med kvinner og barn sitter utenfor hyttene og stemningen virker apatisk. Ungene ser ikke friske ut. Det vi ser er ren fattigdom. Jeg føler en inderlig tristhet og stor frustrasjon over den form for turisme jeg nå er en del av. Mitt ønske om å lære mer om Omodalens mange folkegrupper og få et innblikk i gamle kulturer i et område man tror er menneskehetens vugge, har ikke vært særlig vellykket.

I følge Etiopiske myndigheter teller Daasanach stammen rundt 48.000 medlemmer spredt langs nederste del av Omo elven og rundt nordsiden av Turkanasjøen. De er semi nomader og flytter dyreflokkene rundt. De dyrker også jorda i perioder hvor Omoelven flommer over og de fisker i elven.

 

Tanker rundt turisme i Omodalen:

Nå er spørsmålet om min ferie er vellykket eller om mine ønsker blir innfridd, helt uvesentlig i en større sammenheng. Jeg lever i en verden med overflod og er så privilegert at jeg kan reise verden rundt. Møtet med Etiopia og Omodalen ble mer brutalt og sjokkerende enn jeg hadde trodd og jeg innser at min tilstedeværelse som turist i dette området, neppe har noen positiv betydning for de menneskene som kjemper for å overleve under tøffe forhold.

Vel bidrar jeg med noen få kroner hver gang jeg velger å fotografere, men hvordan dette på sikt påvirker disse stammenes kultur vet vi lite om. Flere hevder at måten de kroppsmaler seg på og bruker annen pynt har endret seg over tid og at stammene har blitt mer og mer like. Grunnen til dette kan være at det uttrykket som blir mest fotografert av turistene, er det som blir siste ”mote” fordi det bringer inn mest penger.

I dag virker det som om turismen i Omodalen er helt ute av kontroll og overhodet ikke basert på respekt for de folkene man besøker. Det burde i større grad oppmuntres til kommunikasjon og mulighet for at turistene lærer mer om området de besøker. Stammenes fotogene kultur kan bli deres død, godt hjulpet av etiopiske myndigheter. Damutbygging i Omo elven er allerede i gang og flere dammer er planlagt. Dette vil få stor innvirkning på stammenes levegrunnlag og mulighet for å opprettholde et liv basert på enkel dyrking av jorden og dyreflokker på beite.

Flere grupper har allerede blitt tvangsflyttet til nye områder hvor de er helt avhengige av hjelp fra myndighetene. Denne hjelpen fungerer dårlig. I nasjonalparken Mago er det bygget en vei tvers gjennom for å frakte sukkerrør. Dette medfører mye tungtrafikk og konflikt med Mursistammen som bor inne i nasjonalparken.

Mursistammen var hovedgrunnen til at vi dro til Etiopia og et besøk stod på reiseplanen. Vi dro til byen Jinka som er et godt utgangspunkt for turer inn i Mago nasjonalpark. Dessverre måtte vi endre planene. Samme kveld vi ankom Jinka fikk vi beskjed om at det hadde vært en trafikkulykke på veien gjennom nasjonalparken samme dag. En Mursikvinne var blitt kjørt ned av en lastebil og drept. Neste morgen hørte vi rykter om at 15 mennesker totalt var drept gjennom en hevnaksjon. Politiet sperret av nasjonalparken og det ble umulig å komme inn. Slike konflikter skjer med jevne mellomrom ble vi fortalt.

Utsikt over Omo elven fra landsbyen Korcho
Utsikt over Omo elven fra landsbyen Korcho

Det ble en påminnelse om hvor sårbart forholdet mellom gamle stammetradisjoner og storsamfunnet er. Det går fort å ødelegge tusenårgamle tradisjoner og det er helt umulig å bygge opp igjen det som allerede er ødelagt. Interessekonflikten går dypt. For den vanlige etioper vil damutbyggingen sannsynligvis medføre bedre tilgang på strøm og gjøre livet lettere. Men for stammefolkene i Omodalen vil samme utbygging få irreversible konsekvenser og deres levemåte vil neppe overleve de neste 10-15 år.

Vi angrer ikke på at vi reiste i Omodalen, det var en opplevelse vi aldri vil glemme. Jeg har dessuten lært mye om hvor forskjellige forhold vi mennesker lever under og hvor store utfordringer mange utsettes for. Omodalens stammer står overfor store utfordringer de nærmeste årene i forhold til storsamfunnet og den moderne utvikling. Ikke alle tradisjoner fortjener å føres videre, men måten stammefolkene i Omodalen lever i nær kontakt med jorda, elven og årstidenes gang, har en verdi i seg selv som de bør få muligheten til å opprettholde så lenge de selv ønsker det.

 

Dambygging og plantasjedrift:

I 2006 begynte regjeringen byggingen av Gibe III dammen, en hydroelektrisk dam som gir mulighet for store plantasjer gjennom effektive vanningssystemer. Dammen er nå i drift og det er planlagt to nye dammer. Du kan lese mer om dette her:

https://www.survivalinternational.org/tribes/omovalley

More from Bente Vold Klausen

Cidade da Cultura de Galicia

Santiago de Compostela og Galicia ville konkurrere med Bilbaos Guggenheim Museum Santiago...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload the CAPTCHA.