Ngorongoro – Et kontrastfyllt møte!

Påvirker turismen folks hverdag ved Ngorongoro?

På grensen til Ngorongoro National Park møter vi frodige jordbruks arealer bare begrenset av en 2 meter bred branngate mot nasjonalparken.  Både i parken og rett utenfor ligger luksuriøse lodger som kan tilfredsstille alle krav fra kresne turister. For her nord i Tanzania i Arusha District kommer det mange, mange turister fra hele verden. Dette er faktisk et av de mest besøkte turiststeder i Afrika. Ngorongoro krateret er dit alle skal på vei fra eller til Serengeti lenger nordvest og mange besøker også Kilimanjaro lenger øst.

Vi ønsket denne gangen en rolig tur uten å stresse fra nasjonalpark til nasjonalpark. Ngorongoro krateret var hovedmålet så vi bestilte 5 netter på Neptun Ngorongoro Luxury Lodge rett utenfor porten til Ngorongoro nasjonalpark. Dette var et perfekt sted for en avslappende Afrika reise og et godt utgangspunkt for turer i området.

 

Vår egen hytte på Exploreans Ngorongoro Lodge med utsikt til kanten på Ngorongoro krateret.
Vår egen hytte på Exploreans Ngorongoro Lodge med utsikt til kanten på Ngorongoro krateret.

Vi brukte vår siste dag på Exploreans Lodge til å utforske nabolaget. Området utenfor parken er stort sett jordbruksarealer og et fint område for gåturer. Vi fikk med oss en ung mann som guide. Gåturen  vi tok, var en tur han selv hadde utviklet og spurt manageren på lodgen om han kunne få ansvaret for. Nå er det ikke mange gjester som tar i mot dette tilbudet fordi de ikke er her mer enn 2 netter, og safari for å se dyr er det viktigste. Det ble en meget interessant og opplevelsesrik tur.

Det var rett og slett hjerteskjærende å se fattigdommen rett utenfor turistenes avskjermede luksusboble. Familiene som bor 200 meter fra et av verdens aller største turistmål og rett ved noen av de mest luksuriøse overnattingssteder i verden, er ikke på noen måter påvirket av det som skjer rundt dem. De er fortsatt like fattige og lever sitt liv akkurat som de har gjort i mange hundre år.

Her henter ungene jord for å reparere hyttene. Samme sted kommer elefantene om natten for å grave etter mineraler.
Her henter ungene jord for å reparere hyttene. Samme sted kommer elefantene om natten for å grave etter mineraler.

Området rundt lodgen eies av den katolske kirke og de har sitt eget system for de familiene som bor her. De får lov å dyrke jorden, men i ett år må de jobbe med kirkens jord. Så kan de bo og drive jordbruk i 2 år for sin egen del, før de må flytte til et nytt sted og igjen jobbe ett år for kirken før de kan jobbe 2 år for seg selv. Dette er et verre leilendingssystem enn det vi hadde i Norge for noen hundre år siden. Jeg har prøvd å sjekke sannhetsgehalten i disse opplysningene uten hell. Men ut fra hva jeg vet om forhold rundt om kring i Afrika forundrer det meg ikke om det er sant!

Familiene bor sjelden mer enn 3 år i samme hus og de har ikke lov til å bygge seg et murhus. De må nøye seg med de tradisjonelle jordhyttene. Etter 3 år må de flytte, kanskje ikke lenger enn til nabogården som så flytter til neste nabogård. Det er et resirkuleringssystem som jeg ikke skjønner meningen med, annet enn å holde folk nede i fattigdom og hindre dem i å kunne tenke på noe annet enn dagen i dag. Dette var også vår guides mening og han fortalte oss at han brukte sin ukentlige fridag på å leke med ungene i området og samtidig prøve å motivere dem til å gå på skolen. Det er ingen skoler i området så de få ungene som vil gå på skole må gå langt. Men det er nylig bygget et lite klasserom hvor en av stedets utdannete og idealistiske ungdommer er kommet tilbake for å undervise i sitt lokalområde noen dager i uka. Det han kan gjøre er jo ikke mye. Her mangler de alt, både bøker og skrivesaker. Klasserommet er  bygget av foreldrene på fritiden. Problemet er også å motivere ungene til å møte opp på skolen. Nå prøver de å friste med et ekstra måltid mat i løpet av skoledagen. Med maisgrøt midt på dagen håper man at ungene møter opp i den lille skolestuen.

Den lille skolestuen er kanskje bedre enn ingenting?
Den lille skolestuen er kanskje bedre enn ingenting?

Her er et område helt inntil Ngorongoro nasjonalpark hvor en stor del av befolkningen ikke får del i noe av utviklingen som skjer på grunn av alle turistene. De fleste her tilhører en stamme som opprinnelig kommer fra Etiopia. Malaria er et problem for lokalbefolkningen og vi fikk høre at det var tildelt enorme summer fra vestlige land for å dele ut gratis myggnett til folk i området. Men som så ofte ellers, noen putter penger i egne lommer og myggnettene er overhodet ikke gratis, men koster 12000 shilling. Det er penger som disse familiene overhodet ikke kan skaffe. Det samme gjelder malariamedisin, som både Norge og USA har gitt midler for at det skal være tilgjengelig for vanlige folk. Men når de kommer til sykehuset, som ligger langt, langt unna, får de bare beskjed om å gå på apoteket å kjøpe medisin. Og det koster penger, og penger har de jo ikke!

Det er grusomt å høre disse historiene, samtidig er det oppløftende at det finns noen oppvakte afrikanere som ser denne problematikken og er klar over korrupsjonen i eget land. Men det er ikke lett for dem å si dette høyt. Tanzania har ikke et demokrati i den forstand som vi mener med begrepet.  For den fattige finns ingen fremtid. Han har nok med å få mat til seg og sine barn hver dag.

Det er også bakgrunnen for krypskytterproblemet i området rundt Ngorongoro. Myndighetene gir ingenting igjen til lokalbefolkningen for de problemer det medfører å bo rett ved en nasjonalpark. Gjerdene til nasjonalparken er ikke mer enn ca. 50 til 70 cm høye og består av litt piggtråd. Ingenting som kan stoppe en elefant eller en vannbøffel. De krysser med letthet den 2 meter brede branngaten for å spise av bøndenes avlinger. Derfor legger bøndene ut giftige planter rundt på jordene og det er ikke sjelden at dyr dør. Da blir de enten spist og bidrar til et etterlengtet måltid eller de selger videre til oppkjøpere som kommer til landsbyene. Spesielt japanere, fortalte en, kommer til de små jordhyttene og tilbyr latterlige små beløp for elefanttenner og andre truede klenodier. Myndighetene har ingen organisert vaktordning ved nasjonalparkens yttergrenser, så krypskyting og dreping med gift foregår hele tiden. Lokalbefolkningen beskytter krypskytterne, for de har samme interesser.

For deg som turist koster det veldig mye å besøke Ngorongoro Nasjonal park. Men ikke noe av disse pengene kommer tilbake til disse menneskene, kan det se ut til. Ikke en gang vann hjelper myndighetene dem med. En tysk dame har kjøpt et ganske stort område fra kirken og driver en kaffeplantasje. I følge vår guide er hun et flott menneske som gir lokalbefolkningen arbeid og hjelp. Hun trenger mye vann til sin kaffeproduksjon, og vannet kjøper hun av myndighetene fra nasjonalparken. I fjellene rundt selve krateret er det mye vann og det er ikke noe problem å føre dette ned til områdene rundt. Hun har laget til en egen vannpost hvor alle som vil kan komme hver morgen og hver ettermiddag for å hente vann gratis.  Og de kommer langveis fra, oftest små unger som tidlig lærer seg å balansere store vannbøtter på hodet.

I små hytter holdes det vakt hver natt og det eneste man kan skremme elefantene med er brennende stokker. Ngorongoro.
I små hytter holdes det vakt hver natt og det eneste man kan skremme elefantene med er brennende stokker. Ngorongoro.
Tørking av kaffebønner. Ngorongoro.
Tørking av kaffebønner. Ngorongoro.

Vi lurte selvfølgelig på hvorfor ikke kirken kunne gi fra seg land til de fattige familiene. Men det fikk vi aldri noen fornuftig forklaring på. De er vel bare opptatt av å tjene penger og for tiden er det mange utenlandske interessenter som forhandler om kjøp av land. Faren er jo at om kort tid er alt landet solgt for å bygge nye luksuriøse lodger. Dermed vil befolkningen som har bodd her i mange hundre år risikere å bli fordrevet.

I distriktshovedstaten Arusha og i flere av de små byene på vei mot Ngorongoro påvirker turismen til dels forholdene for mange. Det er blitt arbeidsplasser i hotellnæringen og alle turistene krever transporttjenester. Er du så heldig at du kan gå på college å utdanne deg til ranger, kan du gjøre det bra i Tanzania. Kan du i tillegg investere i en safaribil har du mange muligheter. Men det forutsetter at familien din har økonomisk mulighet til å gi deg utdannelse. For de fattige går livet videre uten håp.

Jeg opplever denne problematikken som et etisk dilemma når jeg reiser i Afrika. Å slutte å reise ser jeg ikke på som en løsning. Jeg tror at å skaffe oss informasjon om slike forhold og formidle det videre er et viktig bidrag. Som turist i Afrika er det viktig at vi viser respekt og betaler for oss. Bruk lokale guider og gi dem en anstendig lønn for de tjenester de gir deg. Snakk med menneskene du møter og vær med på aktiv og gjensidig kulturutveksling.

Jordhyttene må hele tiden flikkes på. Ngorongoro.
Jordhyttene må hele tiden flikkes på. Ngorongoro.
Bare 100 meter fra branngaten kommer elefanter og bøffler for å grave etter mineraler. Herfra krysser de ofte branngaten og raserer maismarkene. Ngorongoro.
Bare 100 meter fra branngaten kommer elefanter og bøffler for å grave etter mineraler. Herfra krysser de ofte branngaten og raserer maismarkene. Ngorongoro.
More from Bente Vold Klausen

Hvorfor vi elsker safari!

Vi elsker safari ikke bare på grunn av møtet med ville dyr, men...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload the CAPTCHA.