Vi ble som barn igjen da vi besøkte leirebyen Kharanagh!
Vi ankom den mer enn 1000 år gamle landsbyen Kharanaq en solrik formiddag. Bussen vår stoppet ved en moderne plass med trær, grønne gressplener og skulpturer. Dette var ny og moderne arkitektur som stod i sterk kontrast til den adobelignende bebyggelsen litt lenger ned i dalsiden. Det var nesten mystisk tomt for mennesker der vi vandret nedover den brosteinsbelagte gaten. Den nye landsbyen ligger på toppen av en ås og veien vi går har vakker utsikt nedover dalsiden og ender opp på et torg hvor en enslig dame ligger på knærne og vasker tøy i en grunn kanal.
Over torget reiser det seg et restaurert vindtårn og bak det, nedover i skråningen, ligger den gamle landsbyen Kharanaq bygd i soltørket leire. En ruin som nesten på trass, sloss mot naturkreftene. Fra torget tråkler trange smug seg som et edderkoppnett innover i den gamle og nærmest forlatte byen.
Mens vi vandrer innover i de historiske smugene tenker jeg at dette er en vandring helt på eget ansvar. Her kan alt falle ned når som helst og ingen kan i etterkant si at de ikke forstod at det kunne være farlig å gå og klatre i disse ruinene. Men for et sted denne leirebyen var! Som de veldisiplinerte gruppeturistene vi er, strømmer vi alle inn i hvert vårt smug og inn i hvert vårt lille og halvveis sammenraste hus som ville geiter. Etter en stund oppdager vi at de fleste av oss er alene med våre begeistrete funn av mer eller mindre sammenraste hus hvor enkelte vegger fortsatt viser fragmenter av vakre dekorasjoner. Ut av små, vakre vinduer og gjennom sammenraste vegger hadde vi storslått utsikt over grønne terrassemarker og en ny moske med knallblå kuppel på den andre siden av dalen.
I dalen nedenfor drives jordbruk og på den andre siden av dalen strekker underlige fjellformasjoner seg ut mot horisonten og ørkenen bak. Det er en surrealistisk verden med blå himmel og et landskap i brune og gylne nyanser, bare noen få grønne flekker lyser opp nede i dalen. Det bor nesten ingen mennesker igjen i den gamle landsbyen Kharanaq, bare noen eldre damer holder stand. Det hele har forfalt siden 1940 tallet og det føltes merkelig å gå inn i et tilfeldig hull i bakken og finne et nesten perfekt bad (hamman) med hvite fliser og badekummer. En av grunnene til at byen ble fraflyttet skal ha vært at tilgangen på vann ble sterkt redusert.
Kharanaq ligger i en dal 80 km nordøst for Yazd. Navnet skal i følge ryktene komme av ordet Kahr som betyr esel og negh som betyr å skrike. Altså skrikende esel! Stedet ble først befolket av Zoroastrere under Sasanid perioden. Minareten fra 1600-tallet og et enkelt Caravanserai/herberge i utkanten er restaurert og du kan bo der for en billig penge.
Kharanaq er en drøm av et sted å gå på oppdagerferd og er man på disse kanter av verden bør man reise den timen det tar ut fra Yadz for å oppleve en annen tid. Vårt reisefølge, vi var 9 venner fra Fredrikstad, ble som yre femåringer igjen og kravlet både opp og ned i ruinene i vill begeistring.
