Fjellgorilla safari i Bwindi nasjonalpark Uganda

En drøm ble til virkelighet i Bwindi nasjonalpark

Gorilla trekking in Bwindi National Park
Gorilla safari i Bwindi Nasjonalpark.
Get Directions
Bwindi nasjonalpark ligger sørvest i Uganda og grenser til Kongo. Stedet ble utpekt som World Heritage Site i 1994. Parken ligger i et lavlands fjellområde med tett regnskog. Området rundt er tett befolket og det ligger også små landsbyer inne i selve parken. Deler av området ble vernet som nasjonalpark allerede I 1932 og utvidet i 1942. Dagens område er på 327 km2 og er blant de eneste 3 områder i verden der det lever fjellgorillaer. Det er bra lodger I utkanten av parken. Vi bodde på Gorilla Forest Camp I landsbyen Buhoma. De har fine telt på fast gulv med tak over og bra mat. Telt i Afrika er ikke som telting her hjemme. Det er store telt med eget bad.

Landskapet rundt og i Bwindi nasjonalpark Uganda
Bwindi National Park, Uganda.

Alle barn syns apekatter er morsomme dyr. De små apekattene appellerer til små barn med sine uttrykksfulle ansikter, lange haler og armer og den lekne måten de hopper og spretter fra gren til gren. Jeg er født i 1952 og TV fikk vi først på 60-tallet, så mitt første møte med apekatter var i bøkene hjemme i bokhyllen. Bokverket ”Dyrenes verden” så etter hvert ganske lefsete ut, den ble nesten daglig bladd i og de store svart/hvite bildene av sjimpanser og gorillaer ble vi barna aldri lei av å more oss over og studere. Sjokket var derfor stort da jeg som barn i København Zoo fikk se den store, gamle gorillaen sitte i et trangt bur og stirre ut på oss. Opplevelsen var så ubehagelig at jeg den dag i dag fortsatt ser de kloke, men triste øynene hans. Jeg husker min far dro oss fort bort fra buret og prøvde å få oss opptatt av andre ting.

Buhoma landsby rett utenfor Bwindi nasjonalpark, Uganda.
Buhoma landsby rett utenfor Bwindi nasjonalpark, Uganda.

Men så kom TV og dyreprogrammene fra BBC. Jeg kan ikke huske når jeg første gang så David Attenborough møte Jane Godall i Afrika blant sjimpansene, men det må ha vært på slutten av 60-tallet. Senere laget han også program om Dian Fossey og hennes arbeid blant fjellgorillaene. Disse programmene og boken ”Gorillas in the Mist” som Fossey skrev i 1983 og filmatiseringen med Sigourney Weaver i hovedrollen noen år senere, skapte drømmen om selv en gang å kunne se disse imponerende dyrene i sitt rette element, regnskogen. Men jeg trodde egentlig ikke det var mulig for vanlige folk å komme i nærheten av de utryddingstruede fjellgorillaer som Fossey hadde studert fram til hun ble myrdet i Rwanda i 1985.

Bwindi Nasjonalpark, Uganda.
Bwindi Nasjonalpark, Uganda.
Young gorilla in Bwindi National Park, Uganda
En ung gorilla i Bwindi Nasjonalpark, Uganda

Fjellgorillaene finnes i dag i tre land, Uganda, Kongo og Rwanda. Det er bare litt over 700 individer igjen, men heldigvis øker bestanden og det drives et utstrakt vernearbeid både i Uganda og Rwanda. De lever i et område med ugjennomtrengelig regnskog og for Kongos del, med politiske uroligheter. For bare 10 år siden måtte de også stenge området for turister på Ugandisk side, fordi opprørere fra Kongo dro over grensen og drepte tilfeldige turister og skogvoktere. Det var mange hindringer i veien for at min drøm skulle oppfylles.

Men under en middag i 2009 fortalte min bordkavaler at han hadde besøkt fjellgorillaene mange ganger og at det var mulig for de fleste. Var du i normal fysisk form og var villig til å betale for det, kunne man søke gorillavisum hos Ugandiske Wild Life myndigheter og begynne å planlegge turen. Vår tur ble bestemt der og da og med god hjelp fra Ulf Rugumayo Amundsen, ble turen lagt opp og i desember 2010 dro jeg med min mann, hans bror og 4 andre venner til Uganda.

Etter en rundreise nord i Uganda, kom vi sent en kveld til Bwindi Nasjonalpark sør i landet, på grensen til Kongo. Vi fikk oss noen timers søvn innlosjert i militærgrønne telt, trygt plassert på solide treplattinger. Allerede kokken 04.00 ble vi vekket til frokost, klokken 5.00 måtte vi av gårde. Turen gikk med bil 48 km til en annen del av parken. Det tok nesten 3 timer på elendige veier, eller rettere sagt inntørkete elveleier og i stummende mørke. Men gradvis lysnet det og et utrolig vakkert landskap ble avslørt og det ble også de bratte skråningene vi kjørte i. Bwindi ligger ganske høyt, i et område som er noe av det vakreste jeg har opplevd. Dype daler, bratte skråninger, sukkertopp etter sukkertopp med teplantasjer og bananpalmer før regnskogen tok over og vegetasjonen ble tettere.

Et besøk i Bwindi må planlegges. Bare et begrenset antall turister tillates hver dag og en turistgruppe kan ikke være på flere enn 8 personer. Men det er et stort apparat som trer i kraft for at du som turist skal kunne oppleve dette eventyret. Vi var 7 nordmenn, 7 bærere, 3 bevæpnete soldater, skogvoktere, sporfinnere og en meget hyggelig sjef som tydeligvis hadde viet sitt liv til parken og gorillaene.

Vi kjemper oss vei gjennom jungelen i Bwindi nasjonalpark, Uganda.
Det trengs macheter for å bane seg vei gjennom jungelen i Bwindi Nasjonalpark Uganda.

Etter en grundig gjennomgang av hvordan vi skulle oppføre oss, hva som var lov og hva som ikke var lov i møtet med gorillaene, kunne vi starte vår utflukt inn i den tette vegetasjonen. De første hundre meterne gikk vi på en sti som slynget seg bratt oppover og vi fikk vite at vi var på 2400 meters høye. Etter bare noen hundre meter gikk pusten tungt og hjertet hamret. Dette klarer jeg ikke, tenkte jeg, og var redd for at jeg skulle få hjerteslag i den tynne luften og den høye fuktigheten. Men jeg kunne ikke gi opp så nære målet. Et eller annet sted der ute i den tette og frodige regnskogen var de, dyrene jeg alltid hadde hatt lyst til å se på nært hold i vill tilstand. Heldigvis gikk vi i sakte tempo og ganske snart var pulsen nede på et mer normalt nivå. På forhånd hadde vi fått vite at det kunne ta opptil 6-7 timer å finne den gorillagruppen vi hadde tillatelse til å besøke, hvis vi i det hele tatt fant dem, her var det ingen garantier!

Etter halvannen times klatring opp og ned med rangere med macheter foran oss for å rydde vei, stoppet vi opp. Vi hadde gått over en myr i sporene etter skogelefanter, vi hadde snublet oss over lianer og røtter, svetten rant og pusten gikk tungt, mygg og insekter lå i en sverm rundt oss og øynene trillet nesten ut av hodet i håp om å se noe gjennom det grønne, tette bladverket. Da plutselig kvister knakk og trærne ristet rett over oss, hoppet hjertet over flere slag og forventningens fryd føltes rent fysisk i det en stor, gråsvart kropp kom i full fart mot oss. I det øyeblikket holdt jeg pusten og smilte lykkelig. Endelig var jeg her, og alt var akkurat som på TV-filmene, bare mange ganger mer virkelig.

Bwindi National Park, Uganda.
Bwindi National Park, Uganda.

Når gruppen med gorillaer er sporet opp, får man lov til å være der i en time og aldri nærmere enn 7 meter. Men det vet ikke gorillaen!  Skogvokterne kjenner hvert enkelt dyr og geleider oss med forsiktige håndbevegelser i den retningen de vil ha oss. De snakker lavt og rolig, mens de fjerner bladverk så vi bedre kan få tatt bilder. De forteller oss om de enkelte dyrene. ”Der sitter en av de unge silverbackene. Ser du hånden med fingeren som stikker rett opp? Og på grenene der oppe er en av hunnene. Hun liker å opptre”. Og i det vi ser opp, hopper hun noen meter lenger opp i treet, rister så hardt at det drysser små, harde frukter ned på oss. En nøtt havner helt ned i underbuksa mi!  Vi sitter i jungelen på mykt underlag av råtne røtter og vissent bladverk i en eng av bregner og jeg ser klart for meg et bilde fra en av dyrefilmene til Attenborough der han sitter, kanskje på samme sted, og har en gorillaunge på magen. Vår gorillaunge er nok litt mer reservert, en to år gammel unge klatrer ivrig på jakt etter frukt, bare 15 meter fra oss. Men en silverback sitter to meter fra oss og nyter livet ser det ut til. Han er avslappet og med den store magen ser han veldig gemyttelig ut, jeg får lyst til å gi ham en skikkelig bamseklem.

”Vi har en ung hanne her som liker en vennskapelig boksekamp.” Sjefen snakker rolig mens han forsikrer seg om at vi alle er bak ham. Godt er det for der kommer han med sine 200 kilo i full fart rett mot oss. Armen hever seg og treffer den ene vakten med et klaps på skulderen. Så forsvinner han inn i det tette buskaset. ”Han mener det vennskapelig, men vet ikke helt hvor sterk han er og hvor stor skade han kan gjøre”, forteller sjefen.

Det er som tiden står stille. Jungelens lyder består av eksotisk fuglesang, sus fra en sverm av insekter og plutselig noen brøl som tyder på en viss uenighet mellom apene. Det er 13 dyr i gruppen vi har fått lov å besøke. Mens vi sitter der kan vi på det meste telle 8 menneskeaper rundt oss, noen bare 2 meter fra oss. Øyeblikket er perfekt og vil for alltid bli husket som en av mine aller største opplevelser, en drøm ble virkelig.

Bwindi National Park, Uganda.
Bwindi National Park, Uganda.
More from Bente Vold Klausen

Holocoast monumentet i Berlin

Holocoast Monumentet er blitt en turistattraksjon Minnesmerket sto ferdig i desember 2004...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload the CAPTCHA.